Buddhismen og lykken

av Svein Myreng

For oss som praktiserer etter Buddhas lære og er i kontakt med munker, nonner og andre erfarne utøvere av denne læren, er det vanskelig å få det personlige inntrykket til å stemme med de heller dystre beskrivelsene til mange religionshistorikere. Buddhistiske lærere som Thich Nhat Hanh, Dalai Lama og mange andre kjennetegnes nettopp av en stor munterhet og solid glede, og fra våre egne liv ser vi tydelig hvordan øvelsene i etikk og meditasjon løser opp knuter i sinnet og gjør livet lettere og lysere.

Problemet med religionshistorikere er ofte at de ikke har noen egen erfaring med læren de beskriver, men isteden begrenser seg til å tolke tekster. Å leve i enkelhet og samle sinnet gir stor glede, men denne gleden kan ikke oppleves bare ved å studere gamle tekster. Hvis tekstene ser ut til å si lidelse, lidelse, mens de som virkelig praktiserer dem, preges av smil og glede, kunne man tenke seg at det var noe i veien med ens fortolkning av tekstene.

Dessverre finnes det en egen tolkningstradisjon i Vesten, og den har ikke hatt lett for å se at de buddhistiske tekstene snakker vel så mye om lykke som om lidelse. Buddhas undervisning var full av gode råd for å leve på en måte som ga større lykke til en selv og andre. I antologien Buddhas fortellinger, som kom ut i 2001, finner vi råd som spenner fra det helt hverdagslige – som da han anbefaler kong Pasenadi å spise mindre for å holde på helsa – og til det mest sublime.

Hvis vi ser på Dhammapada, den mest kjente og allment leste boken i den tidlige buddhismens tekstsamlinger, finner vi mange henvisninger til lykke. Åpningsversene oppsummerer veien til lykken, og setter dermed tonen for resten av samlingen:

Tanken går forut for alle ting,
tanken former dem, tanken skaper dem.
Som hjulet følger oksens fot
vil smerten alltid følge den
som taler og handler med onde tanker.
Tanken går forut for alle ting,
tanker former dem, tanken skaper dem.
Så trofast som hans egen skygge
vil lykken alltid følge den
som taler og handler med gode tanker.
(v. 1 og 2)

Igjen og igjen slår Dhammapada fast budskapet: Hvis du kjenner deg selv og temmer ditt eget sinn, skaper det virkelig lykke. Den lykken man søker gjennom makt, rikdom og sanselige lyster, er falsk og fører bare til elendighet. Men den lykken som man får ved å trene sinnet og gjøre gode gjerninger, er ekte og varig: ”…et vel voktet sinn bringer lykke” (v. 36):

Hvis du har gjort noe godt,
prøv da å gjøre det flere ganger
og finne din glede nettopp i det,
for oppsamlet godhet gir lykke.
(v. 118)

Den som drikker dypt av dhamma
lever i lykke med fred i sinn.
I dhamma, forkynt av den Edle,
vil alltid den vise fryde seg.
(v. 79)

Budskapet er så klart, og blir gjentatt så mange ganger – iblant med vakre poetiske bilder – at det er ufattelig at så mange ellers forstandige mennesker ikke tar poenget. En årsak kan ligge i forståelsen av ett av buddhismens grunnleggende redskaper: de fire edle sannheter.

De fire edle sannheter er den mest kjente siden av Buddhas lære. De har i lang tid blitt tolket som en utlegning av virkeligheten som full av lidelse. Det er riktig at den første av de fire sannheter gir en lang liste over det som gjør vondt i livet (men som Kåre Lie påpeker, sier hverken den eller andre tekster av Buddha at ”alt er lidelse” eller ”livet er lidelse”, slik mange sekundærkilder påstår).

Hvis man leser dem i sammenheng, blir det dessuten klart at de fire edle sannheter ikke er noe filosofisk system som tar sikte på å beskrive virkelighetens beskaffenhet. De er en oppskrift på handling, slik man ser det lenger nede i ”Talen som satte lærens hjul i gang”: ”Sannheten om det som gjør vondt må erkjennes. Sannheten om årsaken må fjernes. Sannheten om slutten på det som gjør vondt, må erfares. Veien må utøves.” Selve mønsteret for de fire edle sannheter; problem, årsak, løsning og vei til løsningen, går igjen flere steder i palitekstene, hvor vi for eksempel kan lese om (følelsesmessige) bindinger, deres årsak, slutten på dem og veien dit.

Det sies at dette mønsteret er bygget på datidens medisinske lære, hvor man snakket om en sykdom, dens årsak, muligheten for å bli frisk, og hva som måtte gjøres for å bli frisk. Jeg kan ikke si sikkert at dette stemmer, men det ville ikke være overraskende. Buddha brukte ofte begreper som var populære i samtiden, men ga dem et nytt innhold. For eksempel var brahmin betegnelsen på menn i den prestisjetunge prestekasten, men Buddha sa at du ikke blir brahmin gjennom å bli født inn i en bestemt kaste, men gjennom å leve med integritet.

Både i buddhismens tekster og skriftene til kontemplative utøvere av andre religioner, står det ofte om å gå hinsides sorg og lykke, godt og vondt.

…Om lykke eller ulykke
vel skulle bli hans lodd,
så blir den vise enda verken
nedtrykt eller oppløftet.
(v. 83).

I en slik sammenheng betyr ikke lykke nødvendigvis det samme som i eksemplene vi har gitt ovenfor. Her er det snakk om å gi avkall på de gledene som mange higer etter, men som rommer skuffelse, for isteden å oppleve en høyere glede. Det er snakk om en sinnslikevekt som tåler både medgang og motgang.

En slik likevekt beskrives ikke som lykke eller glede, for likevekt er et annet aspekt av sinnet. Likevel er den en god tilstand å oppleve. Indre fred er et resultat av den: når du ikke lar deg rokke av alle livets suksesser og motganger, har du en indre fred som i seg selv er lykksalig. Slik kommer en dypere lykke ved å gi slipp på den lykken som er avhengig av bestemte ytre omstendigheter. Den dypeste lykke er det ubeskrivelige: nibbana eller nirvana.

Versene fra Dhammapada er gjengitt etter Kåre A. Lie (overs): Dhammapada. Oslo 1976. Billigutgaven (2002) inneholder en svært verdifull innledning og noter.

Comments are closed.