Tro og tvil – et møte med buddhismen

Av Anne Smehaugen

Å stille spørsmål er en oppdagelsesreise som tar det første skrittet ut i mørket.

Å stille spørsmål avdekker våre begrensninger og trangen til å gå bortenfor dem.

En sommerdag i min barndom står klart i min hukommelse: Jeg sitter under et tre i hagen – helt alene – ingen vet at jeg er der. Jeg har søkt ensomhet og ly under det tette løvverket, mine tanker sprenger alle grenser for hva jeg kan forstå, og det gjør vondt. Jeg kan ikke forstå at det ikke er noen begrensninger i tid og rom. Det som gjør det så vanskelig at jeg rent blir svimmel, er tanken på at hvis det er begrensninger, hva er da utenfor? Ingenting? Hva er ingenting?

Barnets trang til å forstå det uforståelige fant en tid hvile i en kristen tro. Tvilen ble påtrengende, og i ungdomstiden ble kristentroen erstattet med en agnostisk holdning til guddommelighetens og livets mysterium. I store deler av mitt liv har jeg tenkt: i stedet for å bruke tid og energi på å gruble over «de evige spørsmål», er det bedre å forsøke og leve her og nå og nyte skjønnheten og gleden i livet, og bidra til beste for alle som hele tiden trenger min forståelse og hjelp i den praktiske hverdagen som jeg står i. (Det at jeg ikke hele tiden har greid å oppfylle disse intensjonene, er en annen sak.)

For ca. to år siden trengte jeg å friske opp min meditasjonspraksis, som i en tid var blitt forsømt. (Jeg hadde noen år tidligere begynt å meditere for å finne en større balanse i meg selv.) Jeg søkte på ny en teknikk for å øke min konsentrasjon og oppmerksomhet og fant at innsiktsmeditasjon (vipassana ), slik den ble beskrevet av en lærer i denne tradisjonen, Svein Myreng, måtte være noe for meg. Det var teknikk jeg søkte – og det jeg fant var både en teknikk og en tro! Jeg møtte gjennom min lærer og Dharma-gruppen, «Drivende skyers sangha», en innstilling av uforbeholden og grenseløs aksept og kjærlighet som straks berørte dypere lag av mine lengsler og min livssmerte. For meg ble dette et møte som har gitt livet en ny dimensjon, et møte slik filosofen Martin Buber ser det: det som karakteriserer ethvert godt møte mellom mennesker er et virkelig «jeg – du-forhold» hvor vurdering erstattes med kjærlighet. I motsetning til vurdering, som forholder seg til oppsatte, verdimessige standarder og sammenligninger, er sann kjærlighet ubegrenset og betingelsesløs. Buber sier at alt virkelig liv innebærer møte. Hvis vi virkelig ser essensen av noen, eller av et hvilket som helst aspekt ved livet selv, så finner vi glede i det vi ser. Møtet med Dharma-gruppen og dens lærer ble for meg et slikt eksistensielt møte.

Det er nedlagt mye tvil og skepsis i mine grunnholdninger. Jeg ønsker ikke umiddelbart å overta trossystemer eller tradisjoner uten at de får en betydning for meg gjennom min egen erfaring. Jeg opplever at tvilen kommer inn i en dialektisk prosess med erfaringer og visjoner som gir befrielse – gjennom noe som ikke er kunnskap, viten eller forståelse. Jeg vet ikke noe annet ord å sette på dette annet enn tro. Befrielsen ligger i det å gi slipp på kulturelt skapte forestillinger og åpne opp mot det navnløse og uforklarlige. Jeg finner hvile og mening i en tro på en interværen mellom alt som er, og at jeg ikke er et individ som står alene eller er adskilt fra andre levende vesener før meg, nå eller de som kommer. I øyeblikk av klarhet kan jeg føle meg ett med den vietnamesiske Buddhistmunken Thich Nhat Hanhs ord:

Jeg ser hvordan jeg finnes overalt. Sytti eller åtti år er ikke min livslengde. Livet mitt er ubegrenset, akkurat som livet til et blad eller en Buddha. Jeg har gått hinsides idéen om at jeg er en kropp som er adskilt i tid og rom fra alle andre former for liv.

For meg blir tro en forlengelse av en åpen undring og en stadig spørrende innstilling til livets undere og mysterier. Alternativene til en undrende holdning er en ensidig, fornuftsmessig søken etter kunnskap, eller verre: likegyldighet. Jeg tillater meg nå i større grad ikke å forstå, fortrenge spørsmålene som leder mot det uforståelige eller å bli likegyldig. Gjennom en slags troens forlengelse eller forsterking av min undring, blir området for hva jeg bryr meg om og ønsker å gi min omsorg og oppmerksomhet til større, både innover i meg selv og i interværen med alt og alle.

Det var altså meditasjon som gjorde at jeg igjen kom i kontakt med troen i meg. Kanskje kan forholdet mellom meditasjon og tro til en viss grad sammenlignes med en musikers tekniske øvelser og det musikalske uttrykk? Uten en teknisk ferdighet som frigir oppmerksomheten kan musikeren ikke hengi seg i det ene øyeblikket til sitt fulle potensiale for musikalsk tolking og uttrykksform. Om forholdet mellom teknikk og musikk, sier den kjente cellisten Truls Mørk at man kan lære det tekniske – og det man for å kunne frigi det andre, det musikalske i seg:

Det andre kan man ikke lære. Musikk er noe man har i seg, en klang i et menneske. Musikken er der som en kilde. Den kan utvikles og få flere fasetter,… (men, slik jeg tolker han, ikke skapes gjennom teknikk, bare utvides gjennom teknikk).

I en tradisjonell, vestlig tankegang som ofte synes preget av stadige sammenligninger og ekskluderende motsetninger, er det lett å forholde seg til tro eller tvil som et motsetningspar. I en «vestlig sjel» vil tvil i religiøs sammenheng ofte assosieres med skyld og tilkortkommenhet. Hvis idéen om interværen eller ikke-dualitet blir anvendt på tro og tvil, vil det imidlertid måtte finnes tro i tvil og tvil i tro. Stephen Batchelor, som tilbrakte ti år som Buddhistmunk i både tibetanske og zen-tradisjoner, sier følgende om spørsmål og svar :

Buddhas vei er et levende svar på et levende spørsmål. Men hver gang det er blitt institusjonalisert, har dette viktige, levende svaret blitt til et velformulert svar. Den tilsynelatende viktige oppgaven med å bevare et bestemt sett med svar, gjør ofte at spørsmålene som ga opphav til svarene blir glemt. Da blir de klare svarene som buddhismen gir, avskåret fra den stotrende stemmen som stiller spørsmålene.

Batchelor bygger på den grunnoppfatningen at hele vår eksistens fremstår for oss som et spørsmål. I forhold til de ubehjelpelige spørsmål og svar som vi med våre ord kan fremskaffe, blir tvilen faktisk en livgivende og befriende kraft. Ved å tvile sterkere og sterkere, og ikke bli opphengt i illusoriske tanker og idéer, vil tvilen bringe oss i kontakt med hele vår styrke – uten noe bestemt formål eller hensikt. Prosessen eller veien blir målet. Det å søke tilværelsens og fenomenenes innerste mening og finne fram til «saken selv» slik den virkelig er, innebærer ifølge den tyske filosofen Martin Heideggers fenomenologi å skille mellom saken slik den er – og slik den viser seg. For å kunne avdekke fenomenene slik de virkelig er, bak deres primitive modifikajoner slik de viser seg i det ytre og umiddelbare, kreves det at vi stadig stiller spørsmål ved gyldigheten av våre egne begreper og forestillinger. Gjennom denne prosessen klargjøres sinnet. En slik bevisstgjøring vil allikevel ha en begrensning i sitt frigjørende potensiale, hvis den forutsetter at vi kan nå inn til den innerste mening ved hjelp av fornuftsmessige handlinger. Batchelor ser her troen som en videreføring og som en kraft til virkelig å klargjøre sinnet. Dette er starten på en prosess som forvandler ens liv mot optimale muligheter. Kanskje må det en stor porsjon tvil til for å ta i bruk de frigjørende potensialer i oss, som i ytterste fall kan bringe oss i kontakt med denne kraft?

Sharon Salzberg, som er lærer i innsiktsmeditasjon i USA, ser de forskjellige nivåene i tro slik: det første nivået er en intellektuell anerkjennelse av «veien» gjennom møtet med andre personer, som beveger oss gjennom sin kloke, vennlige eller kjærlige utstråling. Dette kan sies å være en tro på andres praksis. Når vi selv begynner å åpne opp for det ukjente gjennom vår egen praksis, får troen en ny dimensjon: tilliten og inspirasjonen vi da opplever, bygger på våre egne erfaringer i stedet for på noe utenfor oss selv. Hun sier: «vendepunktet som omformer en abstrakt, begrepsmessig forståelse av en åndelig vei til vår egen, personlige vei, skjer gjennom tro».

Når jeg en mørk og klar vinterkveld står ute i naturen, langt fra byens lys, og ser opp mot stjernehimmelen; eller når jeg en varm sommerdag sitter på en angende setervoll, da kan jeg i et øyeblikk kjenne denne kraften i min bevissthet: en kraft som åpner sinnet mitt og forener meg med alt som er. Den er navnløs og formløs, den er fri. Den skaper klangbunn for en dyp opplevelse av glede og fred.

Comments are closed.