Zen, innsiktsmeditasjon og Acem-meditasjon

av Svein Myreng

Acem er den største og synligste av organisasjonene som lærer bort meditasjon i Norge. I Drivende skyers sangha har vi etterhvert møtt mange medlemmer eller kursdeltakere som har bakgrunn i Acem. Det har derfor blitt viktig å tenke over likheter og forskjeller mellom vårt perspektiv på meditasjon og Acems perspektiv.

Dette er forholdsvis upløyd mark, så denne artikkelen har helt sikkert sine mangler. Det er heller ingen grunn til å legge skjul på at jeg oppriktig tror at de buddhistiske meditasjonsformene og meditasjonsforståelsen går dypere enn Acem-meditasjonen og deres forståelse, så vent ikke en nøytral, “objektiv” artikkel.

Litt om bakgrunnen

Som kjent er Acem sprunget ut av TM-bevegelsen, som er en stor internasjonal bevegelse startet av Maharishi Maheesh Yogi, en indisk guru som ble svært populær i Vesten på 60-tallet (blant annet var Beatles blant hans elever). Han lærte bort en enkel form for mantra-meditasjon (TM, transcendental meditasjon), presentert som en ren teknikk uavhengig av hinduistisk filosofi eller de mer kompliserte meditasjonsmetodene en kan finne innen andre hinduistiske systemer. Noen av hans mest engasjerte elever i Norge brøt med ham over det de forsto som autoritetsmisbruk og en uholdbar fortolkning av meditasjonen, og startet det som ble til Acem.

Acem bygget opp sin egen meditasjonspsykologi, som er mer orientert mot prosess der hvor TM er orientert mot bestemte tilstander som mål for meditasjonen. På den måten ser det ut til at de har beveget seg i retning av det som buddhismen vil kalle oppmerksomhetstrening eller innsiktsmeditasjon.

Er det mulig å være nøytral?

Etterhvert fjernet de alle trekk som pekte tilbake mot den indiske opprinnelsen, og fremstiller i dag sin meditasjonsform som heilnorsk, rent psykologisk orientert. Slik ble ordet “mantra” erstattet med det nøytralere “metodelyd”, og kapittelet med navn “Bortenfor tid og rom” ble fjernet fra boka Stillhetens psykologi. Den psykologiske utforskningen som meditasjonen skal hjelpe, beskrives ved forholdsvis klassiske begreper innenfor vestlig psykologi.

I organisasjonens publikasjoner blir det hevdet at meditasjon fungerer best når den finner sted innenfor en nøytral ramme, uten tilhørighet til bestemte religiøse eller filosofiske tenkemåter. Acem gir inntrykk av å se på seg selv som de eneste som presenterer meditasjon på en slik nøytral måte.

Realiteten er naturligvis at alle perspektiver nettopp er perspektiver. Heller ikke Acems vestlig-psykologiske perspektiv er nøytralt. Det bærer med seg verdier som kanskje er mer usynlige fordi de allerede er dominerende i vår kultur, og nettopp derfor er faren for å overse dem større.

Det er forøvrig på ingen måte bevist at en “nøytral” ramme er det som fungerer best. Kanskje er det stikk motsatt. Iallfall har Dalai Lama, Thich Nhat Hanh og mange andre store mestre fått sin trening innenfor en eksplisitt buddhistisk ramme.

Renhet

Samtidig kan vi finne elementer i Acems meditasjonslære som ikke lar seg forstå ut fra en vestlig-psykologisk ramme. Enkelte av disse kan isteden forstås ut fra en hinduistisk ramme, med hinduismens sterke vekt på renhet. Til disse hører deres vekt på avholdenhet og vegetarisme (minus løk og hvitløk).

Dette er i seg selv sympatiske trekk; både alkohol- og kjøttforbruket i moderne vestlig kultur er grunnlag for mye lidelse. De slår imidlertid bena litt vekk under Acems framstilling av seg selv som nøytrale lærere i en ren meditasjonsmetode.

Meditasjonen

Det er vanskelig å sammenlikne meditasjonsformer; ikke bare er det få – om noen – som har gått dypt i flere ulike former for meditasjon, men de ulike tradisjonene beskriver også sine erfaringer med forskjellig terminologi. Jeg vil likevel forsøke en sammenlikning mellom buddhistisk meditasjon og Acem-meditasjon når det gjelder synet på kroppen.

Den kanskje viktigste forskjellen mellom buddhistisk meditasjon og Acem-meditasjon ligger i objektet for konsentrasjonen. Det er ikke likegyldig hva man bruker som samlingspunkt for oppmerksomheten. Man kan bruke mange ulike objekter til å samle sinnet, et lys, en visualisering, et mantra eller pusten. I Acem-meditasjon bruker man indre gjentakelse av en lyd for å skape en viss konsentrasjon.

Selv om buddhismen opererer med mange forskjellige objekter, er pusten det vanligste og viktigste. I zen og innsiktsmeditasjon legger man også stor oppmerksomhet på kroppsbevissthet og kroppsholdning. Pusten er spesielt verdifull fordi den ikke er noe vi trenger å lage; den er der uansett. Vi kan legge all vår oppmerksomhet i å se det som faktisk skjer.

I buddhistisk meditasjon bruker begynnere iblant å telle pusten for å styrke konsentrasjonen, eller man kan bruke ord som “inn – ut”, koblet sammen med pusten. Disse hjelpemidlene – som kanskje likner et mantra eller en metodelyd – bidrar til å samle sinnet, men de overdøver også de mer subtile aktiviteter i sinnet. Derfor er det best å slippe taket i dem og bare være hos sansningen av pusten når vi har nådd en viss grad av ro. Når vi opplever tilstander av dyp stillhet og tilstedeværelse, blir pusten svært fin, og den fine pusten fordyper roen. Vi kommer over i en tilstand der det er mulig bare å være, klart våken.

Jeg møter iblant folk som har meditert lenge i TM eller Acem, og som forteller at det er vanskelig å slippe taket i mantra eller metodelyd. Hvis det er en allmenn erfaring, vil jeg tro at disse lydene blir hindringer for dypere sinnstilstander. En grunn til at Acems meditasjonspsykologi legger så stor vekt på ledighet, kan derfor være at man hele tiden “gjør noe” i meditasjonen, man produserer en lyd. I motsetning til dette er zen-idealet å bare sitte, kropp og sinn i balanse, med klar oppmerksomhet. En gammel kinesisk samtale illustrerer dette idealet:

Mens en munk satt i meditasjon, spurte en annen ham:
“Hva gjør du egentlig der du sitter?”
“Ingenting.”
“Så du bare later deg, altså?”
“Å late seg er vel også å gjøre noe.”
“Hm. Du sier at du ingenting gjør, men hva er så dette ingenting som du gjør?”
“Selv ikke de syv vise kan svare på det.”

Pusten og følelsene

En annen fordel med pusten som meditasjonsobjekt, er at pust og følelser er tett sammenvevd. Når vi blir bedre kjent med pusten, blir vi også bedre kjent med våre følelser. Og når vi på en myk måte slipper taket i spenninger knyttet til pusten, fører det også med seg en følelsesmessig frigjøring.

Lengre tids praksis vil føre til at man får stadig dypere kjennskap til sin egen pust og kropp, tanker og følelser – et kjennskap som går bakenfor begreper og tenkning. Man blir i stand til å sanse finere endringer, og det blir tydelig hvordan ulike sinnstilstander henger sammen med kropp og pust.

Kropp og sinn

I Acem hevdes at sittestilling under meditasjonen ikke spiller noen større rolle. De ser ut til å bygge på et klart skille, en dualisme, mellom kropp og sinn, hvor kroppens innvirkning på sinnet ikke blir brukt som del av meditasjonen. Som meditasjonsobjekt er metodelyden heller ikke et kroppslig fenomen på samme måte som pust og kroppsholdning er det.

Zen-meditasjon og innsiktsmeditasjon bygger på en ikke-dualistisk oppfatning, hvor den gjensidige påvirkningen mellom kropp og sinn er uhyre viktig. Både i formell meditasjon og dagliglivet er kroppsholdningen og pusten med på å skape sinnsro, og tankene og følelsene har direkte innvirkning på kropp og pust. Øvede meditanter kan direkte iaktta hvordan kroppen, pusten, tankene og følelsene påvirker hverandre gjensidig.

Derfor er det viktig å øve seg til å sitte rolig under meditasjonen, ikke ved å undertrykke impulser til å røre på seg, men ved å legge merke til disse impulsene og se at de også bare er bevegelser i sinnet. Nettopp ved å ikke følge dem blir man i stand til å skjelne stadig finere impulser til handling.

I lengden vil de buddhistiske meditasjonsformene ikke bare skape personlig utvikling i tradisjonell vestlig-psykologisk forstand; de vil endre hele ens måte å leve i kroppen på. Det skjer en utvikling av hele mennesket, kropp og sinn, i retning av større vitalitet, avspenthet og tilstedeværelse.

Oppmerksomhet på pusten og kroppen er dessuten usedvanlig nyttig for å bringe oppmerksomheten med seg inn i dagliglivet. Når som helst kan man stoppe opp et øyeblikk, legge merke til kroppen, pusten og sinnstilstanden. Det er ikke nødvendig å se på meditasjon som noe som er adskilt fra dagliglivet: det er fullt mulig å kombinere aktivitet og meditasjon.

Konsentrasjon og åpenhet

Meditasjon foregår i spennet mellom to mentale faktorer: konsentrasjon og åpenhet. En viss konsentrasjon er nødvendig for å kunne se klart, men det bør være en uanstrengt, mest mulig avspent konsentrasjon. Uten konsentrasjon blir meditasjonen bare dagdrømmer eller løpske tanker, man kommer ikke i kontakt med dypere sider av sinnet.

“…en balanse er avgjørende. For mye oppmerksomhet uten sinnsro til å balansere den, vil resultere i en vilt overfølsom tilstand… For mye konsentrasjon uten en balanserende ratio av oppmerksomhet vil resultere i ”steinbuddhasyndromet. Meditanten blir så rolig at han sitter der som en stein. Begge disse bør unngås.” (Bhante Gunaratana i Mindfulness in Plain English.)

Konsentrasjon er imidlertid et entydig negativt ord i Acem. Man bruker ordet ledighet, som spiller på måten metodelyden gjentas på, men opererer ikke med noen parallell til paret konsentrasjon – oppmerksomhet.

Fra et buddhistisk perspektiv er graden av ledighet ikke en tilstrekkelig måte å vudere meditasjon på. Det er en selvfølge at man utøver metoden med størst mulig avspenthet, men avspentheten må balanseres med en viss grad av energi. Ellers blir faren for sløv, søvnig meditasjon for stor.

I den burmesiske meditasjonstradisjonen, som bygger på Satipatthanasutta, tar man utgangspunkt i læren om “de sju oppvåkningsfaktorene”, og snakker om tre aktive faktorer (utforskning, anstrengelse og fryd) og tre passive (velvære, konsentrasjon og sinnslikevekt), som balanseres ved hjelp av oppmerksomhet. Dermed har vi to polariteter som balanseres innenfor buddhistisk meditasjonspsykologi: Rolig konsentrasjon kontra åpen oppmerksomhet, og avspenthet kontra energi (våkenhet).

En større sammenheng

Både innen buddhisme og klassisk yoga er meditasjonen del av et større system av øvelser. I buddhismen er dette rommet i den åttedelte veien, som inkluderer integritet i livsstil, meditasjon og oppmerksomhet i dagliglivet, samt refleksjon og tenkning.

Buddhistisk meditasjon blir ikke så mye spørsmål om en teknikk, men en allmenn tilnærming til en autentisk måte å leve på. Da Ajahn Sumedho besøkte Norge i høst, understreket han at han ikke var så opptatt av meditasjonsteknikk, men syntes holdningene rundt meditasjonen var viktigere.

Å møte seg selv og andre med en åpen, aksepterende holdning, fører til at vi slipper til den helbredelsen som meditasjonen kan gi. En fryktløs, utforskende holdning vil samtidig føre til innsikt. Buddhas lære rommer mange innsikter som er nyttige i denne prosessen.

Comments are closed.