Lytting og kommunikasjon

av Eveline Beumkes

Foredrag fra Dharmagruppas høstretreat 2005

Siden regnet synger hele tiden, synes jeg vi skal begynne med å slutte oss til det og synge oss inn i dagen.

Inn – ut
dypt – langsomt
rolig – vel
smiler – gir slipp
øyeblikket nå – vidunderlig

Det har gått opp for meg at det å synge ikke er så vanlig lenger. Når du kommer hit for første gang, kan det hende at det tar litt tid å bli vant til at vi synger sammen. Men de sangene vi synger i Plum Village, er laget av Thich Nhat Hanh eller en av hans elever. De er alle om praksisen, og de er ment å være en støtte for den. Sangen vi nettopp sang er essensen i sutraen om å leve i oppmerksomhet.

I zentradisjonen er det vanlig å skrive et lite dikt på fire linjer til din lærer som resultatet av innsikten du har oppnådd. Det gjorde vi i Plum Village de første årene. Når vi hadde et tre ukers retreat, satt vi sammen med Thây i temeditasjon i slutten av retreatet.

Thây sendte rundt en kurv som alle la et dikt i, sitt innsikts-gatha, basert på erfaringen vi hadde fått i løpet av retreatet. Vi leste også diktene høyt. Dette var da det synlige resultatet av praksisen vår.

Det er et lite skritt fra å ha skrevet et dikt til å gjøre det om til en sang, og jeg har med meg et slikt lite dikt jeg laget en dag i Plum Village, og som jeg har lyst til å dele med dere. Dere kjenner det kanskje fra før, for det har blitt til en sang. Opprinnelig hadde det fire linjer, men Thich Nhat Hanh la til de fire neste. Det er om praksisen med å stoppe opp og være helt til stede i her og nå, virkelig å komme i kontakt med det som er i nået.

Jo mer vi kommer i kontakt med det som er her – og det krever oppmerksomhet – jo mindre blir vi forstyrret av tanken på fortid og fremtid. Det er min erfaring at denne kontakten alltid gir meg glede. Når jeg virkelig er i kontakt med hva det enn måtte være, som det klassiske eksemplet med å ta oppvasken; når jeg virkelig er i kontakt med vannet og koppene, min egen kropp og bevegelser, blir det virkelig gledesfylt. Og for meg er det dette som gjør praksisen så fantastisk. Gleden i livet er ikke et annet sted, men kan være i alt jeg gjør.

Jeg var deprimert i en lang periode da jeg var yngre, og jeg var på leting etter meningen med livet. Og da jeg fant denne praksisen, ble spørsmålet om meningen med livet langsomt borte. Ved at jeg lærte kunsten å være i kontakt med her og nå, ble spørsmålet meningsløst for meg. Svaret var å være til stede i nået.

Happiness is here and now
I have dropped my worries
Nowhere to go, nothing to do
No longer in a hurry

Happiness is here and now
I have dropped my worries
Somewhere to go, something to do
But not in a hurry

På den tiden snakket Thây mye om i dags dag. Han sa at vi har så mange feiringer; juledag og verdensdagen og morsdagen. Selv om vi har alle disse spesielle dagene, trenger vi ikke noe påskudd for å feire livet; det faktum at vi er i live er grunn god nok for glede. Ofte ba han et av barna om å komme opp. Barnet ble plassert på et bord, fikk en krone, og så utropte barnet: «Jeg erklærer at i dag er i dags dag.»

Jeg vet ikke hvor kjent du er med Thich Nhat Hanhs praksis, men vi har også en annen tradisjon. Vi hilser hverandre på denne måten (med hendene formet som en lotus). Vi har gjort det her allerede, men du kjenner kanskje ikke gathaen, verset, som følger med denne hilsenen. På innpust sier du «en lotus til deg», og på utpust «en blivende buddha».

Når du hilser noen, vanner du din indre buddha, for når vi vender tilbake til pusten, forbinder vi kropp og sinn og gjør oss mer til stede. Dermed vokser vår egen baby-buddha litt. Samtidig, hvis vi er fullstendig til stede når vi hilser den andre, vekker vi buddhaen i den andre. Så det virker begge veier.

Jeg kommer fra en familie med mange konflikter. Som barn led jeg mye under det. Det var veldig ofte en spent atmosfære hjemme. Ting ble ikke snakket om, og hvis de ble snakket om, ble det ikke gjort på en god måte. Som oftest ble ting skjøvet under teppet, men jeg kunne bestandig føle konflikten og disharmonien.

Jeg tror dette er roten til den energien i meg som prøver å bidra til fred, til harmoni. Og jeg tror Thây har sett dette. Da jeg ble del av Intervære-ordenen, en gruppe mennesker som virkelig har et ønske om å bygge opp en sangha, fikk jeg et navn. Dette navnet er Sanne Harmoni. Dette er ikke et navn du får fordi du allerede har denne egenskapen, men det er noe du streber etter. Og jeg tror Thây meget tydelig så at dette er svært viktig i mitt liv.

Jeg har studert psykologi, og de første to årene av studiet tenkte jeg; «er det dette jeg egentlig vil?» Jeg ble veldig desillusjonert i løpet av studiet. Jeg følte meg ikke engasjert av statistikk og lignende som vi holdt på med. Men i løpet av det tredje eller fjerde året begynte vi med kommunikasjonsgrupper, og vi øvde på å kommunisere. Da våknet interessen min.

Jeg har kjent Thây lenge, og etter at jeg hadde kjent han noen år, begynte han å snakke mer og mer om hvordan vi kan kommunisere med hverandre med glede. Og han ga oss mange retningslinjer og forslag til hvordan vi kan bidra til harmoni, ikke bare i vårt eget indre, selv om det er kjernen, men også mellom familiemedlemmer og i andre større og mindre grupper. I Plum Village blir israelere og palestinere invitert, så Thây prøver også å bidra til fred mellom nasjoner.

I dag har jeg lyst til å dele med dere de såkalte fire kjærlighetsmantraene. Jeg ser på disse fire mantraene som skatter. De finnes i boken «Teachings on Love», hvis dere ønsker å lese mer om dem. Hva er et mantra?

Thây snakker aldri om mantraer – dette er den eneste gangen han bruker ordet mantra. Og han sier: Det du sier av hele ditt hjerte, med hundre prosent tilstedeværelse, dét er et mantra. Når du gir et ord eller en setning kraften i din tilstedeværelse, får den stor virkning. Dette er de fire mantraene:

•  Min kjære, jeg er her for deg

•  Min kjære, jeg vet du er her, og jeg er svært lykkelig

•  Min kjære, jeg vet at du lider, og derfor er jeg her for deg

•  Min kjære, jeg lider. Hjelp meg

Det første mantraet er «Min kjære, jeg er her for deg.» Det at noen virkelig er til stede for deg, er den beste gaven noen kan gi deg. En som virkelig gjør seg selv tilgjengelig for deg.

I forrige uke hadde jeg veldig mye å gjøre, blant annet en jobb som tok meg fem dager. Jeg hadde ikke tid til noe annet, og jeg følte meg veldig frustrert. Det jeg følte at jeg trengte aller mest var et menneske som kunne høre på meg, som jeg kunne fortelle hva jeg gikk gjennom. Jeg ville ikke ha noen råd eller hjelp.

Bare en som i ti – femten minutter var i stand til bare å være der for meg, lytte til meg og forstå hva jeg gikk gjennom. Mens jeg i tankene gikk gjennom hvem jeg kunne snakke med, følte jeg at selv om jeg kjenner mange mennesker, var det ikke helt opplagt hvem jeg kunne be om å høre på meg. Men så fant jeg en.

Når man lever i en familie, er det også en gave når man virkelig kan være der for hverandre. Jeg husker en av tingene jeg drømte om som barn. Jeg leste mange pikebøker, og i disse bøkene var det mange mødre som hver dag klokka fire ventet med middagen klar, på at barna skulle komme hjem.

Min drøm var at min mor var der. Moren min var hjemmeværende. Slik hun så det, gjorde hun sitt beste for å være til stede for oss. Men selv om hun var hjemme, var hun ikke virkelig til stede. Hun var alltid opptatt med noe, og hun løp gjennom huset for å rekke alt.

Hvordan kan vi gjøre oss selv til stede, hvordan kan vi gjøre oss selv tilgjengelige? Å være til stede er en praksis, og det er det vi praktiserer her. Jeg har en kropp, og jeg har et sinn. Når vi øver på å være til stede, forener vi kropp og sinn, og det skjer når vi vender oppmerksomheten mot pusten. For å være virkelig til stede for en annen, må vi være virkelig til stede for oss selv.

Så kommer vi til det andre mantraet: «Min kjære, jeg vet du er her, og jeg er svært lykkelig.» Det andre mantraet handler om å anerkjenne den andres tilstedeværelse. Når du elsker noen, trenger den personen å bli sett av deg. Og det er det som ligger i uttrykket min kjære (darling). Ikke tro at disse mantraene bare er for Romeo og Julie. De er for oss alle, og hjem vi ser på som vår kjære avhenger av perspektivet vårt.

Når jeg foretar gåmeditasjon, praktiserer jeg ofte det andre mantraet. Når jeg blir mer til stede, og jeg ser ting klarere, kan jeg plutselig se skjønnheten i et høstblad. Jeg liker å si; «hallo, høstblad, jeg vet du er der, og jeg er svært lykkelig.»

Jeg bruker kanskje ikke akkurat de ordene – de er kun en form – men jeg får opprettet virkelig kontakt med høstbladet. Jeg berører det virkelig, ser det virkelig og smiler til det. Den andre linjen; «og det gjør meg svært lykkelig» kan erstattes med et smil.

Hvis vi praktiserer det andre mantraet i sanghaen, er det en god støtte og kontaktskapende. Vi behøver slett ikke å fortelle hverandre hele dagen at «ditt nærvær gjør meg lykkelig», men det finnes en ikke-verbal måte å anerkjenne hverandre på. Det kan være i måten man berører noe på, og det er grunnen til at jeg er så glad i temeditasjon.

Den delen jeg setter aller mest pris på i temeditasjonen er når vi sender brettet med kjeks og te til hverandre. Det er et øyeblikk da vi har en mulighet til virkelig å komme i kontakt med hverandre, å se hverandre i øynene, virkelig se at den andre er der og smile til hverandre. Dette er en ikke-verbal måte å erkjenne at den andre er til stede.

Det er ikke alltid slik, og det opplevde jeg i en temeditasjon i Plum Village en gang. En av nonnene sendte meg brettet mens hun så en annen vei og begynte å si noe til personen på den andre siden av henne. Det såret meg veldig, og det var fordi særlig i temeditasjonen ventet jeg å få kontakt. Så det å erkjenne hverandres tilstedeværelse kan gjøres på utallige måter.

Det motsatte av å anerkjenne er å overse, som om den andre personen ikke er til stede. Noe av det verste du kan gjøre mot noen, er å overse han. Jeg vet ikke om dere kjenner til Martin Buber, som har skrevet boken Jeg og du . Martin Buber er jøde fra den hasidiske tradisjonen, og han beskriver ulike måter mennesker kan forholde seg til hverandre på. I følge Buber har man jeg – du-forholdet, og jeg – det-forholdet.

Når du forholder deg til noen i et jeg – det-forhold, behandler du personen som et objekt, ikke som en person. Det er som når jeg er i butikken og står ved kassa. Hvis jeg ikke er absolutt til stede, er det mulig at jeg ikke virkelig gir kassadamen oppmerksomhet. Så det er mulig å ha et jeg – det-forhold til en kassadame.

Du ser henne ikke som en person, og det er det samme som ikke å anerkjenne at hun er til stede. Når jeg tenker på det, prøver jeg å være oppmerksom og se alle mennesker. Og derfor takker jeg folk som utfører jobber de er betalt for. En ting er at de er betalt for det, men jeg er faktisk også takknemlig for den jobben de gjør.

Det er mye lidelse i verden, og kanskje også fra tid til annen i våre egne liv. Mange situasjoner er som de er, de kan ikke forandres. Det eneste å gjøre er å akseptere situasjonen som den er. Vi kan ikke få vekk smerten, vi kan ikke forandre situasjonen. Men det er en ting vi kan gjøre, og det er å være til stede og dele smerten.

Det er den lindringen vi kan tilby hverandre. I buddhismen er det en bodhisattva, Avalokitesvara, og hun hun er medfølelsens bodhisattva. Hun kjennetegnes ved at hun lytter. Dette viser at det å lytte kan være en medfølende handling.

Nå er vi kommet frem til det fjerde mantraet: «Min kjære, jeg lider. Hjelp meg.» Når vi føler at en annen tilfører oss lidelse, føler vi oss vanligvis såret. En vanlig menneskelig reaksjon er da å lukke seg inne og snu seg fra denne personen og gi signaler om at «jeg trenger deg ikke.» Og selv om han kommer til deg, vil du vise han; «Nei, det er greit. Jeg kan leve uten deg.» Dette er stolthet. I et sant kjærlighetsforhold finnes det ikke rom for stolthet. I stedet for å få den andre til å føle «Jeg trenger deg ikke», kan du forandre det.

For sannheten er at vi føler så mye smerte at vi ikke er i stand til å takle det, og vi trenger den andre til å hjelpe oss med den smerten vi føler. Det er min erfaring at når du klarer å gi slipp på stoltheten og i stedet si; «Det gjør så vondt at jeg ikke vet hvordan jeg skal kunne takle det på egenhånd. Jeg trenger din hjelp til å komme meg gjennom det», da gir det en fullstendig annerledes energi.

Oversatt av Karin Bjørndal-Riis

  Oppdatert 11.9.2006 Svein M.
Comments are closed.