Møter med zenmesteren Thich Nhat Hanh

av Svein Myreng

Den vietnamesiske zen-mesteren, dikteren og fredsaktivisten Thich Nhat Hanh, er en kjent person i USA og det meste av Europa, om enn ikke i Norge. Han er en av hovedmennene bak UNESCOs “Manifest 2000”, en fredserklæring som til nå er undertegnet av mer enn 75 millioner mennesker, og en elsket meditasjonslærer. Etterhvert har også flere nordmenn funnet veien til Nhat Hanhs kloster i Frankrike.

Første gang jeg traff Thich Nhat Hanh, var da han besøkte Oslo i 1987. En liten mann i brun kappe satt på podiet i Lektorenes Hus i Oslo og snakket med stillferdig glede om verdien av å være til stede i øyeblikket. “Trenger vi anstrenge oss for å glede oss over den blå himmelen? Trenger vi reise til Kina for å ha glede av et barns smil? Nei – vi bare gleder oss.” Han utstrålte et fullstendig nærvær, en ro forunderlig kombinert med et gutteaktig smil og en iver som fikk ham til å se langt yngre ut enn de 60 årene han var.

To dager senere var vi invitert til en “oppmerksomhetsdag” i Oslo. Thay underviste de omtrent 80 vietnameserne som var til stede, i meditasjon, mens Søster Phuong, hans nære medarbeider, underviste et tyvetalls vesterlendinger. Vi satt stille og pustet oppmerksomt, gikk i stille nærvær i en stor ring rundt i rommet, og avsluttet med en “temeditasjon.” Kopper med te blir sendt rundt i et avslappet høytidelig rituale og drukket i stillhet og oppmerksomhet, før deltakerne blir invitert til å dele fortellinger, sanger og musikk med hverandre.

Vietnameserne sang vakre vuggesanger fra hjemlandet, men da Nhat Hanh oppfordret oss nordmenn til å synge en av våre vuggeviser, ble det litt pinlig. Den gamle norske sjenansen slo til, og det gikk mange lange minutter før vi klarte å samle oss om en noe nølende versjon av “Den fyrste song eg høyra fekk”. Det som preget dagen for oss alle, var imidlertid gleden, en jevn, stille glede som varte langt utover de timene vi var sammen. “Tenk at de som har vært gjennom så mye vondt, har så mye å lære oss om glede,” sa en av deltakerne etterpå.

Jeg var på den tida engasjert i en zen-praksis i den japanske Rinzai-tradisjonen, en tradisjon som går inn for en beinhard anstrengelse som forhåpentligvis ville resultere i et gjennombrudd til innsikt – når du hadde “svettet blod.” Budskapet fra Thich Nhat Hanh var et helt annet – kunsten å hvile, smile, puste og nå frem til forståelse uten å anstrenge seg. Først klarte jeg ikke å ta ham helt på alvor – kunne det være lett? Var fyren helt sprø?

Likevel var det noe ved hans vennlige oppmerksomhet som berørte meg dypt, for da jeg et og et halvt år senere tok farvel med Rinzai zen, var det hos Thich Nhat Hanh jeg søkte videre veiledning. Sammen med en venn reiste jeg til Plum Village – Plommegrenda – Nhat Hanhs meditasjonssenter i Sør-Frankrike. Mellom bølgende åser, vinmarker og solsikkeåkre var to gamle gårder blitt forvandlet til et sted hvor folk forsøkte å virkeliggjøre Nhat Hanhs lære om oppmerksomhet, fred og harmoni i dagliglivet.

Låver og redskapsskur var forvandlet til meditasjonshaller og sovesaler, og rett ved inngangen til våningshuset på den ene gården, hadde en svalefamilie bygget rede. En lapp på veggen oppfordret alle til å la døra stå åpen så svaleforeldrene uhindret kunne fly ut og inn med mat til sine sultne små.

Vi var kommet til den årlige “Summer Opening,” en familieleir hvor barn og gamle, vietnamesere og vesterlendinger, nonner, munker og lekfolk i fellesskap søkte fred, innsikt og glede. Hver morgen og kveld satt vi i meditasjon, før Thich Nhat Hanh – eller Thay, som alle kaller ham – holdt sitt formiddagsforedrag, sittende ute under lindetreet på tunet eller taket på det som skulle bli en stor ny meditasjonshall. I tillegg var det gående meditasjon i det vakre landskapet rundt Plommegrenda, samtaler i gruppe, te-seremonier med sang og musikk fra deltakerne selv, og kulturaftener hvor alle kunne fremføre sanger eller dikt fra sin egen kultur.

Ett av siktemålene med Plommegrenda var å hjelpe vietnamesiske flyktninger i Vesten til å holde kontakten med sin kultur, samtidig som Thay var og er opptatt av at hans vesterlandske elever ikke skal forsøke å gjøre seg til Asia-kopier bare fordi de liker Buddhas lære.

Den gangen var Thay forholdsvis ukjent utenom fredsbevegelsen – han hadde engasjert seg sterkt for å få en fredelig slutt på Vietnam-krigen, uten å støtte hverken sør eller nord. I årene som fulgte, har han blitt en av de mest kjente åndelige lederne i Vesten. Hans foredrag eller kurs i USA og Europa trekker tusenvis av mennesker, og han underviser også i land som India og Kina. Plommegrenda, som den gang huset to munker, fire nonner og en håndfull lekfolk, har i dag spredd seg til tre gårder, og har rundt åtti faste innvånere, med en stor “sangha” (fellesskap) av nonner og munker som kjerne. Budskapet hans er imidlertid det samme: Ved å være oppmerksomme i øyeblikket, puste og smile, vil vi både kunne forvandle våre egne sorger til fred og glede, og være til virkelig nytte og glede for andre. Slik kan vi skape fred i verden.

Thay har ikke kommet gratis til denne innsikten. Under Vietnam-krigen var han en av lederne for den buddhistiske fredsbevegelsen, en bevegelse som hverken støttet kommunistene i nord eller den USA-støttede regjeringen i sør. De ville bare ha fred, få slutt på bombingen som særlig gikk utover fattige bønder. Fordi han tidligere hadde studert og undervist ved universiteter i Frankrike og USA, ble Thay bedt om å reise til Vesten for å vekke forståelse for hvilke lidedelser krigen påførte vanlige folk i Vietnam. Her møtte han ledere for fredsbevegelsen, politiske ledere som USAs forsvarsminister Robert McNamara (som senere har innrømmet at Vietnam-krigen var et feilgrep fra USAs side), og religiøse ledere som Martin Luther King, Thomas Merton og Pave Paul VI. Martin Luther King nominerte ham til Nobels fredspris.

Da det ble sluttet fred i Vietnam i 1973, betydde det imidlertid også begynnelsen på et hardt kommunistisk diktatur, som hundretusener av mennesker flyktet fra i årene som fulgte. Thay og Cao Ngoc Phuong fikk heller ikke lov til å vende tilbake til hjemlandet, og har levd i eksil i Frankrike siden. Myndighetene i Vietnam stoppet også deres hjelpearbeide for fattige og foreldreløse i Vietnam. Først flere år senere har de greid å bygge opp et nettverk av “undergrunns” hjelpearbeidere, som har støttet mange.

De to vendte derfor sin oppmerksomhet mot å hjelpe båtflyktningene. Tidlig på 70-tallet var verden ennå ikke riktig oppmerksom på tragediene som utspant seg da tusenvis av mennesker forlot Vietnam i små båter, altfor ofte bare for å bli ofre for sult og tørst, stormer eller sjørøvere. Thay og hans hjelpere leide to lasteskip og reiste ut for å redde flyktninger i havsnød. Myndighetene i Singapore og Thailand stoppet imidlertid dette prosjektet, og utviste Thay og hans medarbeidere. Dypt skuffet vendte de tilbake til Frankrike og levde tilbaketrukket noen år, mens de reflekterte over hva som kunne være en mulig åpning for videre arbeid.

Et vendepunkt kom da Thay ble invitert til å tale ved konferansen “Ærefrykt for livet” i New York i 1982. Her traff han noen amerikanske zen-buddhister, elever av avdøde Shunryu Suzuki (forfatteren av Zen-sinn, begynner-sinn ), og de inviterte ham til å undervise ved deres sentre i USA. Dette ble starten på det som skulle bli nesten årvisse turneer fra Thays side, og som også førte til grunnleggelsen av to klostre i USA tidlig i dette århundre.

I 1982 kom også et annet vendepunkt: Sammen med venner kjøpte Thay de to falleferdige gårdene i Sørvest-Frankrike, som skulle bli kjent som Plum Village.

Hva er det som har gitt Thich Nhat Hanh en slik vekst i popularitet de siste årene? Det viktigste er helt sikkert at han lever 100% som han lærer. Det andre er at han, med en poets språksans, har klart å kle buddhismens innsikter i en ny språkdrakt, som moderne mennesker kan forstå. Et av hans utgangspunkter er at det ikke er nok å forstå buddhismen, man må også forstå gledene og sorgene, kulturen og mentaliteten hos dem man underviser.

Zen-tradisjonen er spesiell gjennom sin fullstendige avvisning av dogmer og absolutte læresetninger. Der hvor mange religioner ser ut til å handle om å tro på eller mene de “rette tingene”, legger zen-buddhismen vekt på å utvikle menneskets indre. Det viktige er vår evne til å være oppmerksom, utvikle innlevelse og medfølelse. “Læren” består hovedsaklig av metoder til å oppnå dette. Hvis en metode ikke fungerer i en gitt situasjon, vel, så forsøk noe annet.

Dette er en svært tiltalende form for religionsutøvelse, men også svært krevende. Såvidt jeg kan se, finnes det to feller: En er at en lærer eller et miljø kaster fra seg gamle velprøvede metoder uten egentlig å ha noe bra å sette isteden. Den andre er at man slavisk holder seg til tradisjonen, uten virkelig å tenke over om metodene fungerer i den moderne verden eller ikke. Blant dagens zen-miljøer i Vesten ser felle nr. to ut til å ha fanget ganske mange.

Thays innsikt, både som resultat av hans egen zen-praksis og en dyp forståelse av Vestens kultur, har satt ham i stand til å skape en “ny” form for zen-buddhisme som både har beholdt kontakten med sine røtter og er relevant for dagens behov. I likhet med de gamle mestrene i Tang-dynasitets Kina, som Hui-Neng og Lin-Chi, legger Thay forholdsvis liten vekt på sitte-meditasjon. Å sitte i meditasjon er deilig og kan gi dyp konsentrasjon, men det er like viktig å øve opp tilstedeværelse i handling. Om vi er aldri så ivrige meditanter, vil vi til hverdags uansett tilbringe mange flere timer med å gjøre andre ting. Hvordan kan vi gjøre disse andre tingene på måter som er avstressede, trivelige og våkne?

Det er dette Thay først og fremst underviser i når han holder kurs og retretter. Kunsten å lytte dypt for å skape åpen kommunikasjon, å stoppe opp og puste for å få små “oppmerksomhetspauser” i hverdagen, å stoppe opp og lytte når du hører klokker eller telefoner — dette er noen av “knepene” han lærer oss. Dessuten legger han stor vekt på verdien av et levende fellesskap. Ensomhet er et av de tyngste problemene for oss moderne mennesker i Vesten, og for mange er det et opphold i Plommegrenda som viser dem at det finnes muligheter for å kjenne dyp tilhørighet med andre.

Etterhvert har det også vokst fram mange små grupper av mennesker som praktiserer Thays lære rundt i verden – deriblant flere steder i Norge. Dette er forsøk på å ta med seg verdien av oppmerksomhet og fellesskap inn i vårt eget samfunn.

Mange av Thays elever er politisk radikale. Det kommer nok av hans egen bakgrunn som fredsaktivist, men også av at han tar standpunkter til mange av dagens brennbare saker. Han har bl.a. holdt kurs for miljøaktivster, psykoterapeuter og (amerikanske) veteraner fra Vietnam-krigen, og i de siste årene har delegasjoner av israelere og palestinere hatt kortere og lengre opphold i Plommegrenda for å lære å leve sammen i fred. Jeg hadde gleden av å bli kjent med deltakere i en slik gruppe i sommer, og det var inspirerende å se forvandlingen de gjennomgikk fra mistenksomhet til åpenhet. Som Thay vet fra sine egne erfaringer i Vietnam-krigen, er det svært vanskelig å ikke bli overveldet av redsel, mistro og sinne, selv for dem som oppriktig ønsker fred. Treningen som foregår i Plommegrenda, er en måte å greie det på.

Andre som har samlet seg rundt Thay, er homofile og lesbiske. Mens buddhismen i det hele har en forholdsvis åpen holdning, er Thay trolig den læreren som mest eksplisitt har gitt sin støtte til dem som er glad i pesoner av samme kjønn. “Gud er lesbisk,” er et av hans kraftfulle utsagn. “For en lilje er Gud en lilje, for en rose, en rose. Som buddhister vet vi at Gud ikke er adskilt fra skaperverket, så en Gud som har skapt lesbiske, må selv være lesbisk – også.”

Ordet Gud er ikke vanlig innen buddhismen, men Thays bruk av det speiler hans nære kontakt med kristne. Vennskapet med folk som Martin Luther King, Thomas Merton og mange andre, gjorde ham tidlig klar over verdiene som ligger i kristendommen, og religionsdialog er et viktig område for ham. Thay går imidlertid mye lenger enn de fleste deltakerne i religionsdialogen. Som et bilde sammenlikner han forskjellige religioner med forskjellige frukter, og sier: “Det ville være rart å ikke smake på en appelsin fordi du liker mango!” For den som ikke er bundet opp i spesielle læresetninger, blir ikke forskjellene mellom religionene det viktige, men deres evne til å foredle menneskesjelen. Denne åpenheten er sikkert en av grunnene til at palestinske muslimer, israelske jøder og kristne fra Europa og USA kommer til Plommegrenda og møtes i fredelig sameksistens. I likhet med Dalai Lama søker ikke Thay å omvende folk til buddhismen, men oppfordrer sine elever til å bruke innsikter fra Buddhas lære til å vende tilbake til sin egen opprinnelige tradisjon og berike den. Samtidig avviser han ikke vesterlendinger som vil bli ordinert i den buddhistiske tradisjonen.

Thay er trolig aller mest glad i barna. Hver sommer møtes mange barn fra forskjellige land i Plommegrenda, til munter lek i det store, landlige området, og til undervisning i tilstedeværelse og kommunikasjon. I den daglige utendørs gå-meditasjonen finner vi nesten alltid Thay omgitt av barn, og i foredragene hans om sommeren er den føste delen alltid viet barna. Vi har hatt med treåringen vår til Plommegrenda to somre på rad nå. I fjor var han i minste laget til å virkelig ha glede av det, men årets samling ble en fulltreffer. Hjemme i Oslo igjen spør han stadig: “Når skal vi reise hjem til Frankrike igjen?” Han må nok vente et år, men til sommeren setter vi kursen mot Plommegrenda. Vi gleder oss.

En utgave av denne artikkelen har tidligere vært publisert i tidsskriftet Alternativt nettverk.

Comments are closed.